Joh 20,1-10
1 Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.
God påske, gode venner!
La oss dvele ved den ene dagen i året som gir oss identiteten som kristne. 1.påskedag! Den mest spektakulære og fantastiske dagen i kirkeåret, den dagen som er helt avgjørende for at vi kaller oss kristne. Ja, uten første påskedag hadde ikke noen av oss kjent til Jesus.
Vet tror og vi vet at Jesus er oppstått og at han lever. Fra påskedag av er det umulig å lese verden og livet på samme måten som før. Alt er forandret.
Dette er dagen da det uhørte, det utenkelige skjedde:
Dette er dagen for jubel og stor glede. Dagen som har forandret våre liv. Dagen da vi feirer at kjærligheten er sterkere enn døden!
Skal vi dra tilbake til Jerusalem, rundt år 30? Det var ikke dette de hadde viet livet sitt til, de første disiplene som fant graven tom. De visste at Jesus var Guds Sønn, at han sa store og underlige ting, at han hadde snakket om at han måtte dø, for å dra til Faderen. Men dette….
Vi leser fra evangeliene at disiplene fylt av tomhet og fortvilelse. De rystede vennene var skremte og redde, og fortumlet over det store og ufattelige tapet. De delte smerten i savnet av Ham. Han som hadde vært deres mester, rabbi, Guds røst, venn, - deres håp! Alt de hadde viet livet sitt til var falt i grus. – Dyp fortvilelse og forvirring preger dem.
Og nå dette:
Graven er tom!? Forvirringen blir ikke mindre – over denne meldingen fra henne som allerede har vært ute til graven utenfor bymurene. Tidlig, tidlig, før dagen gryr, er hun der. Hun sørger i dypet av sin sjel, og finner ingen mening i å sove, Maria Magdalena vil være der Jesu legeme er, selv om det innebærer risiko. Vi skjønner det, at det er meningsløst å være noe annet sted. Men – så finner hun graven ÅPNET. Noen har tatt Herren bort fra graven. Hvor er det blitt av hans døde kropp? Det må være som et mareritt. Hun skynder seg for å hente disiplene, og de løper til graven. Peter og Johannes. Hva slags følelser og tanker jager gjennom deres sinn? Aner de noe? Det må være som en frost og en brann i dem alle sammen.
Så kommer de til graven – Johannes er den kjappeste – han ser graven åpen som Maria hadde sagt, men han tør ikke gå inn. Peter kommer like bak - uten betenkning går han rett inn. Hva ser han der inne?
Da tør Johannes også – og han ser, nå ser han det ordentlig, linkledet som hadde vært bundet rundt den balsamerte kroppen – og hodekledet ligger der for seg selv – ligger der forlatt – aner nå at det må være sant? – det ubegripelige, som Mesteren har forutsagt, men som var så helt umulig å forestille seg: At han måtte dø, han skulle dø – og at han måtte stå opp igjen. Og når han hadde stått opp, da ville han nettopp ikke være der, inne i en stengt grav.
For Johannes må det ha vært den dype bekreftelse av Ham som de trodde de hadde mistet og en bekreftelse av alt det han hadde sagt og gjort og vært for dem.
Nå stod det alt sammen i et helt annet lys – i oppstandelsens lys!
Hva er det som jager gjennom hans sinn og tanker dette øyeblikket i den tomme graven? La oss prøve å være der, foran den tomme graven sammen med Johannes et øyeblikk.
Hans sjel må være som et åpent sår etter denne helgen og de dramatiske hendelsene – det er ikke mye mer enn et døgn siden: Den lange, forferdelige fredagen da de tok hans elskede Herre og Mester av dage på grusomste vis. De hengte ham på et kors til hån og spott og pine, slik de verste forbryterne ble torturert før de døde.
Johannes kom inn, han så og trodde! Nå gikk det opp for ham, dette som Jesus hadde sagt før sin død: at han MÅTTE dø og at han skulle OPPSTÅ.
Johannes trodde, sannheten om Jesus gikk opp for ham der, i den tomme graven, selv uten at han hadde møtt den oppstandne Jesus, og slik er det sannelig for oss også, 2000 år etter. Vi må tro Ordet, Ordet om Jesus. Det han har gitt oss å ta imot.
Maria Magdalena ble igjen ved graven etter at de to, Peter og Johannes hadde gått hjem. Hun sørget og hun lengtet. Hun hadde viet livet sitt til Ham, rabbi og Mester, og hun hadde også en ild i sjelen, hun som var blitt helbredet.
Men så kom han kom dit hun var, og sa navnet hennes. Han var der – på umulig og underlig vis. Hun ble sett igjen av Mesteren, og han sa navnet hennes. Han viste seg for henne i hennes dype sorg og smerte. Og hun kunne vitne om Vår Skaper, vår Gud, som søker mennesket, og som vil være hos oss, nettopp også i det sorteste mørke.
Vi får også være del i et drama som tar oss med til livets dypeste og mørkeste avgrunn, og til den høyeste og mest lysende topp. I dag er vi kommet til jubelen.
At Jesus, Guds Sønn, frivillig tok på seg å dø forbrytelsens død på korset er en solidaritetshandling med alle lidende mennesker på kloden, med livets smerte, og samtidig en dom over ondskap, over døden. Han viser oss på korset - og i lidelsen - at selveste Skaperen vil nettopp dette; bli en del av menneskenes liv, være med i tunge skjebner og vonde tragedier. Gud er ikke en fjern kraft, forsvunnet ut i galaksene, slik det i tunge dager kan være lett å tro.
Guds kjærlighet og livgivende kraft er virksom her og nå – nær i våre liv, våre smerter. Det forteller korsfestelsen og Jesu død oss. Gjennom påskens budskap gir Gud oss håpet, troen, kjærligheten og nåden. Det er budskapet i det dramatiske evangeliet, at kjærligheten er sterkere enn alt.
Vi har fått verdens beste budskap, er det mange som sier, og jeg er en av dem. Vi får nære oss på budskapet om at gudsrikets krefter er sterkere enn dødens, og det gir oss håp og ny kraft hver dag. Noen av oss har engasjert seg i arbeid som synes umulig og tungt, som å hjelpe de fattigste ut av fattigdom, eller å lindre og lege sykdom, eller å kjempe for Guds elskede skaperverk, som lider under vår grådighet. Det er mange som står i umulige og krevende liv, men også for oss, for meg og for deg, vil Gud være der med sitt livgivende budskap, tro, håp og kjærlighet.
Det er ikke mulig å overtale noen med fornuft og logikk til å tro på den oppstandne Frelser Jesus Kristus. Det er som med Johannes, vi må tro ut fra de tegn og de ord vi har hørt og lest. Vi må som Maria Magdalena søke etter den levende Kristus og høre når vårt navn blir nevnt og blir sett.
Jesus er oppstått og han lever. Fra denne dagen av er det umulig å lese verden og livet på samme måten som før. Alt er forandret. Dette er dagen for jubel og stor glede. Dagen som har forandret våre liv. Dagen da vi feirer at kjærligheten er sterkere enn døden! Oppstandelsen har gjort det mulig. Nåden er der for oss alle. 1.påskedag er jubeldagen, også i år skal vi feire dette med fellesskap, sang, bønn og gode ord.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen